Smelting av støpt stål. Støpestål skal smeltes i elektriske ovner, hovedsakelig lysbueovner og induksjonsovner. Avhengig av ovnsforingsmaterialet og slaggsystemet som brukes, kan de deles inn i sure og basiske ovner. Karbonstål og lav-legert stål kan smeltes i begge typer ovner, men høy-legert stål kan bare smeltes i grunnleggende ovner.
Støpeprosess. Støpt stål har et høyt smeltepunkt og dårlig fluiditet, og det smeltede stålet er utsatt for oksidasjon og gassabsorpsjon. Samtidig er volumkrympingshastigheten 2 til 3 ganger høyere enn for grått støpejern. Derfor har støpestål dårlige støpeegenskaper og er utsatt for defekter som ufullstendig fylling, porøsitet, krympehulrom, varme sprekker, sandvedheft og deformasjon. For å forhindre disse feilene må tilsvarende tiltak iverksettes i prosessen.
Støpesanden som brukes til å produsere støpte ståldeler bør ha høy ildfasthet og motstand mot sandvedheft, samt høy styrke, permeabilitet og sammenleggbarhet. Den rå sanden bruker vanligvis stor, jevn silikasand; for å forhindre adhesjon av sand, er overflaten av formhulen ofte belagt med et mer ildfast belegg; til produksjon av store deler brukes ofte tørre sandformer eller vannglasssandformer. For å forbedre styrken og sammenleggbarheten til formen tilsettes ofte ulike tilsetningsstoffer til formsanden.
I utformingen av portsystemet og stigerør. Fordi støpt karbonstål har en tendens til å stivne lag for lag og har stor krymping, brukes ofte prinsippet om sekvensiell størkning for å designe portsystemet og stigerørene for å forhindre krympende hulrom og porøsitet. Vanligvis er stigerør innstilt for støpte ståldeler. Kjølere er også mye brukt. I tillegg bør et bunn-portsystem med enkel form og stort tverrsnittsareal brukes så mye som mulig for å la det smeltede stålet fylle formen raskt og jevnt.
Varmebehandling. Varmebehandling av støpt stål innebærer vanligvis gløding eller normalisering. Gløding brukes hovedsakelig for støpte ståldeler med w(C) Større enn eller lik 0,35 % eller de med spesielt komplekse strukturer. Disse støpegodsene har dårlig plastisitet, høy støpespenning og er utsatt for sprekker. Normalisering brukes hovedsakelig for støpte ståldeler med w(C) Mindre enn eller lik 0,35 %. Disse stålene har lavt karboninnhold, bedre plastisitet og er mindre utsatt for sprekker under avkjøling.
